100 kjekke med glimt mellom linjene

I dissse listetider måtte jeg bare lage en liste jeg også. Her er sånn ca 100 bøker (romaner og novellesamlinger/fortellinger*) som kan ta deg vekk fra den trivielle hverdagen. Det er følelsene som boken kan vekke, jeg prøver å styre etter her, og vurdering av bokens kvaliteter ellers lar jeg ligge. Dette er altså så langt fra  noen best of liste, jeg har i det hele tatt bevisst unngått de mest kjente som jeg regner med at alle kjenner til uansett. Og i de tilfeller forfatteren burde være kjent for de aller fleste, har jeg valgt en tekst som ikke er blant vedkommendes mest omtalte. Alle tekster er forøvrig lest i thauke2reads helanaloge studio! .

Ambjørnsen, Ingvar: Innocentia Park (2004)
Arvola, Ingeborg: Monsterrytter (2006)*
Askildsen, Kjell : Hundene i Tessaloniki (1996)*
Auster:, Paul: The Brooklyn Follies (2005)

B, David: Epileptisk, (2002)
Bauer, Ola:: 4 romaner (Hestehodetåken), Svartefot,Magenta og Forløperen) (Samlet utgave 2002)
Bjørneboe, Jens: Drømmen og hjulet (1974)
Breiteig, Bjarte: Surrogater (2000)*
Bringsværd, Tor Åge: Den som har begge beina på jorda står stille (1974)*

Canetti, Elias. Den reddede tungen (1977)
Carver, Raymond: Where I'm calling from ( 1989)*
Claudel, Philippe: Grå sjeler(1999)

Claussen, Morten: Heartland (2001)

Clezio,J,M,G Gullfisken (1977),
Coetzee, J.M: Slow Man (2005)

Davidsen, Trond: Triggerhappy (1998)
Ditlevsen, Tove: Barndommens gate (1941)
Doyle, Roddy: The Barrytown Trilogy (The Comitments, The Snaper., The Van) ( Samlet utg 1992)
Dumas: Alexandre: Gre)ven av Monte Christo (1844-45)

Earle, Steve: I'll never get out of this world alive ( 2011)
Ekman :Ke: Hendelser ved vann ((1993)
Enquist, Per Olov:: Legionärerna (1968)
Enright, Anne; The Gathering (2007)
Espedal, Tomas: gå eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv ( 2006)
Evelid, Jannicke; Jeg ler i Forden (1999)


Fastvold, Marianne. Død som en dronte (1994)
Fosse, Jon. Morgon og kveld (2000)

Gavalda, Anna: Eg vil at nokon skal vente på meg (2001)*
Gordimer, Nadine; The House Gun (1998)

Ha. Jin :Ventetid (1998)
Haddon,Mark: A Spot of Bother  (2008)
Harstad, Johan: Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? (2005)
Hemingway, Ernest: The Nick Adams Stories (1972)*
Herbjørnsrud, Hans: Vi vet så mye (2001) *
Hilsenrath, Edgar: Nazisten og Frisøren (1987)
Hrabal, Bohumil:  Jeg  har betjent kongen av England (1985)
Hultberg, Peer: Byen og verden (1992)

Irving, John: A Prayer for Owen Meany (1989)
Jellloun, Tarak ben: Den gale natten ( 1997)
Jensen, Axel: Line (1959)
Jacobsen, Roy: Den høyre armen (1994)*

Kafka, Franz: I straffekolonien og andre fortellinger (1935)*
Kjærstad, Jan: Homo Falsus eller det perfekte mord (1984)
Kellman, James: Så seint det var, så seint (1999)
Kohout, Pavel: Skarprettersken  (1980)
Kundera, Milan: Tilværelsens uutholdelige letthet (1984)

Lamb, Wally: I know this much is True ( (1998)
Lindgren, Torgny  Pölsan (2002)
:Lindstrøm, Merete: Gjestene (2007)*
Llosa, Mario Vargas : Til stemorens pris (1988)
Lunde, Gunnar: Svae:rte noveller (1978)*

Mahfouz, Naguib: Gebelawis barn (1959)
Marquez, Gabriel G : Ingen skriver til obersten (1980)
McEwan, Ian : The Innocent (
Monzo, Quim: guadalajara (1996) *
Munro, Alice: Selected Stories (1997) *

Nestor, Grethe: Kryp (2001)

Nyquist, Arild: Kollvikabrev (1978) *

Olafsson, Olafur Johann: Syndenes forlatelse (1991)

Omre, Arthur: Flukten (1936)

Osmundsen, Mast: Gode gjerninger (1984)

Perec,Georges: Livet bruksanvisning (1978)
Phillips, Jayne Anne. Black Tickets (1980) *
Proulx, Annie: Close Range (1999) *

Rankin, Ian: Fleshmarket Close (2004)
Ransmayr, Christoph: Isens og mørkets redsler (1984)
Risa, Einar O: L C Nielsens papirer (2000)
Robbins, Tom: Still Life with Woodpecker (1980)
Romer, Knud: Den som blinker er bange for døden ( 2006)
Roth, Philip: Everyman (
Rushdie, Salman: East, Wesr (1994)*

Sande, Hans: Sprekk (2001)
Sande, Jakob: Noveller i samling (1964)*
Saramago, Jose: Det året Ricardo Reis døde ( 1984 )
Schirach. Ferdinand, von : Skyld  (2010)
Schulze, Ingo: Mobil  (2007) *
Sebals, W G: Austerlitz (2001)
Seeberg, Peter Rejsen til Ribe ( 1990) *
Singer,Isaac Bashevis Ung mann søker  kjærligheteen  (1975)
Sivle, Per: Vossastubbor og søger  (1887) *
Steen, Thorvald: Den lille hesten (2002)
Sundman, PerOlof:   Ingeniør  Andrés luftferd  (1967)
Sæterbakken, stig: Besøket ( 2006)
Sõderberg, Hjalmar: Den alvorlige leken (1912) Fast link

Thirlwell, Adam: Politics (2003)
Tvedt, Jens: Madli und' Apalen (1900)
Tyler, Anne: Digging to America

Vann, David: Legender om et selvmord (2008)*
Vila-Matas, Enrique:Bartleby & Co  (2001)
Vonnegut, Kurt; Galapagos (1985)
Vaage, Lars Amund: Rubato (!995)

Walser, Robert: Assistenten (1909)
Waltari, Mika: Egypteren Sinuhe (1948)
Welsh, Irvine: Trainspotting  (1993)
Westtø: Kjell: Gå ikke alene ut i natten (2009)
Wright, Richard:Black boy (1945)

Yan Lianke: Landsbyens blod (2005)
Yates, Richard : Revolutionary  Road  (1961)
Yu Hua: Brothers (2009)

Økland, Einar. Amatøralbum (1969)

Månedens dikt: februar

Lyrikken får altfor lite oppmerksomhet, vil jeg påstå. Derfor tar jeg med et forsinket februardikt før marsdiktet litt senere i måneden

Det er uforlignelige Jan Erik Vold jeg stopper opp ved denne gangen, og som alltid ville det beste ha vært å høre forfatteren fremsi diktet selv.

UTE PÅ ISEN

Vi stod ute på isen og så
flyene
komme inn
for landing, ett

etter ett, etter
ett, feite
passasjerdoninger - den rødblonde
sa: Jeg har alltid

ønsket å se
et fly
gå opp i flammer. Det var en gnistrende
februarsøndag.

(Fra Sorgen. Sangen. Veien.  1987)

Bøker lest i vinter

Bloggen har vært nede noen måneder, men lesingen har ikke hatt noen pause. Jeg leser riktignok langt saktere enn tidligere, men det fører kanskje til grundigere lesing også, i blant leser jeg samme siden så mange ganger at jeg kunne forsverge det var hakk i boksiden.

Her er da 'skrytelisten' med det jeg har lest av bøker i vinter:

Grytten: Brenn huset ned

En artig, men etterhvert også urovekkende bok som forteller om punkerockegruppen 'The Clash'. Grytten har her valgt en ganske utradisjonell fortellerposisjon ved at han etter tur gir hver av de fire i gruppen ordet. Jeg vil ikke si det er nødvendig å vite noe om gruppen på forhånd, men det er nok ingen ulempe heller!

Mikael Niemi: Mannen som døde som en laks

Denne fikk jeg lyst til  å les etter å ha vært gjennom hans nyeste roman Fallvann for ikke lenge siden. Og Niemi skuffer ike her heller, i det hele tatt er det ingen grunn til å tenke bare på hans berømte debutbok, men på en begynnelse på noe som antakelig blir et vesentlig forfatterskap, også fordi kan setter på kartet grenseområdet mellom Sverige og Finland på spennende vis.

Marcel Proust: 'På sporet av den tapte tid' bind 1: Combray.

Proust store verk, som utgjør tolv bind i den norske utgaven, har stått så mange år i hyllen min at all farge har forsvunnet fra ryggen! Men da jeg tok  fatt på teksten var det heldigvis fremdeles en helt duggfrisk prosa som  møtte meg, i denne anerkjente oversettelsen av Anne-Lisa Amadou. Og jeg grep meg selv i å tenke gjentatte ganger under lesingen hvor viktig det er med en oversetter som er på høyde med oppgaven! Denne teksten er rett og slett en nytelse og gir mersmak, men 11 bind til vil like fullt kreve tid!




Det hevdes at menn ikke leser kvinner, en uttalelse jeg truer med å kommentere ved en senere anledning, i denne omgangen nøyer jeg med med å konstatere at jeg i løpet av de siste månedene har lest i alle fall følgende bøker skrevet av hver sin kvinne:

Britt Karin Larsen: Det vokser et tre i Mostamägg.

Jeg nevnte Niemi som en viktig forfatter i det tospråklige grenseområdet mellom Sverige og Finland. I Norge må vel Britt Karin Larsen sies å ha en lignende funksjon mht folket på finnskogene, altså finner som  bodde i området mellom Hedmark og Värmland.

Larsen holder på med en serie om  folkene i dette miljøet, bok nr 5 ble utgitt i fjor og de tre første bøkene er kommet i  en gedigen enbinds, heftet utgave på over 760 sider.(Håper limet er bedre enn i pocketbokens barndom da sidene ofte falt ut etter første gjennomlesing).

Etter anbefaling fra min mor, som i sitt 83 år leser mer enn jeg kan makte, har jeg så langt lest det første bindet. Det er ikke stor litteratur, men underholdende og sannsynligvis langt over gjennomsnittet blant den typiske serielitteraturen.

Merethe Lindstrøm: Barnejegeren

ne

Jeg har anbefalt  Lindstrøm i årevis og er selvsagt veldig fornøyd med at  hun fikk Nordisk råds literaturpris. En aav de tidligere bøkene henens jeg ikke hadde lest var romanen 'Barneje geren'  fra  2005. Den handler tilsynelatende om litt av hvert; et barn som p mystisk vis blir borte i fjellet, en mors forøsk på å nå fram til sin rusavhengige datter og en barnepsykologs forsøk påå forstå andre såveø som seg selv. Jeg synes Lindstøms tekst er vanskelig å få taak på her, det meste jeg ellers har lest av henne var greiere. Ellers er hun for meg en av de beste novelleforfatterne i nyere norsk litteratur, og jeg gleder
 meg til den dagen da jeg føler at tiden er kommet for å lese hennes ferskeste: 'Arkitekt'.

 Joyce Carol Oates: En enkes fortelling

Dette er en åpenbsr selvbiogradisk roman av denne kjente amerikanske forfatteren.Hun får imponerende godt frsm tomhetsfølelsen, savnet osv, men det blir i blant en ordflomi overkant av det emnet innbyr til. Uansett er det bare å beundre hennes evne til å fortelle sågpdt om noe så traumatisl.

Til slutt, den store leseopplevelsen i 2013 var nok hovedverket til John Updike, fire omfattende romaer , der jeg måtte skyve fullførelsen av siste bind (se over) til i år.  På høyde med Proust rent litterært og defnitivt mer fengende for - jeg vil tippe - 9 av 10 moderne lesere.

e

Framtidsvyer for den norske bokheimen

Forlagsmann Arve Juritzen uttrykker i Aftenposten i dag en ektefølt bekymring for hvordan det skal gå med mangfoldet i den norske bokheimen; han mener det blir vanskelig å finne den neste Jo Nesbø pga den første Jo  Nesbøs suksess! Jeg vil derimot gjerne  uttrykke dyp takknemlighet til Juritzen dersom hans tanke måtte være sann, så kan vi kanskje slippe noen av hans egne utgivelser!

HVEM SKAL UT?  Vi vil ha Nesbø!

Har du stjålet framtiden til denne karen Nesbø?

Juritzen må korsfestes! Slipp Ba...Nesbø fri!

Jacobsen; De usynlige

Roman
Utgitt 20|3,
244 sider
Utgitt av Cappelen/Damm








Ser Ingrid at 'graset er blitt stort' ? (s.240)




Roy Jacobsens ssite roman synes å ha tatt det lesende publikum med storm, men jeg er sant å si ikke veldig imponert. Det er paradoksalt; jeg har stort sett likt de bøkene jeg har lest av han ( 9 romaner og 3 novellesamlinger vet jeg at jeg har lest tidligere) bedre en den almenne resepsjonen. Paradoksalt er det også  at Jacobsens mest kjente bok ('Seierherrene') er hans mest volumiøse  (tar forbehold om Bratteliboken, som jeg ikke har sjekket), mens han i mine øyne leverer de spenstigste tekstene i det korte formatet, altså i novellen.  Noe av det beste ved hans nyeste roman er da også den konsentrerte formen.

'Seierherrene' er en traust, helt greit fortalt roman der hovedpersonene løftes inn i vår nære fortid; den viser oss en viktig del av utviklingen i det norske  etterkrigssamfunnet. Den er så politisk korrekt at den kunne fått verifiseringsstempel fra samtlige departementer. 'De usynlige', derimot, lar personene sveve i et historisk ubestemt felt et sted på Norlandskysten.Det er noe hamsunsk over teksten.  og vi ville ikke bli forbauset om Mack og Edvarda eller kanskje selveste Isak Sellanrå , (Ja, 'Markens grøde' er nesten et forelegg) kom innenfor billedrammen. Hvem er f.eks denne fremmede i kap. 30? Han kommer roende ut til dem, ber om husly, men oppfattes såpass truende og farlig at de velger å true han på livet . Kan dette leses allegorisk? 'De usynlige' er  ingen strengt realistsik roman, den er likså mye en romantisk allegori. La oss gå inn i begynnelsen av teksten og se hva som faktisk står der.og hva det innebærer:

Perspektivet i fortellingen klargjøres med en gang: ’På en vindstille dag i juli stiger røyken rett opp. Presten Johannes Malmberget blir rodd ut til øya og tatt imot av fiskarbonden Hans Barrøy, øyas rettmessige eier og overhode for dens eneste familie. Han står i støa som foreldrene har lagt opp av fjærestein og betrakter den ankommende færingen, de  bulende ryggtavlene til de to roerne og bak de svarte sixpencene deres det smilende og nybarberte ansiktet til presten. Da de er kommet nær nok, roper han:

   -Jaså, det kjem fintfolk, ’

Her finner vi egentlig hele sujettet i fortellingen,  det er øyboerne mot fastlandsbeboerne, det er arbeidere mot fintfolk, det er historie og tradissjon som bærer av samfunnets strukturer og som grunnlag for maktforholdene, eller kanskje ikke mht det sist, det viser seg nemlig at da  presten ’…vakler noe skritt opp på moloen, får han øye på noe han aldri har sett før, sin egen hjembygd under fjellene inne på  Hovedøya (…) stirrer innover mot samfunnet han aldri har sett  før, fra et så vanvittig ståsted.

     -Ja, Dogger har no aildri vørri her før.

     -Det e no eit par timers roan.

     -Dogger ha’då vel sæggel, sier Hans Barrøy.

     -No e det no blankstilla, sier presten, stadig med blikket vendt hjemover, for sannheten er at han er livredd havet og  både skjelven og oppspilt  her han står og er i live etter den fredelige overfarten..’

Det er blitt sagt noe sånt som at dette er en moderne fortalt roman om en svunnen tid, det mener jeg herved å ha problematisert, og det er for meg klart nok at denne utenpåklistrede, belærende fortelleren er akkurat like mye en gjennomgamgsfigur som karkterene i teksten . I mine  øyne er dette en fortellerposisjon på linje med den vi finner hos Camilla Collett; en usminket innehaver av tekstens norm, men knapt moderne i dag..

Hva rolle spiller det så om teksten er moderne fortalt eller ikke. Nødvendigvis ingenting, men denne leseren synes det er ganske enerverende og forstyrrende.

Språket gjør det ikke noe bedre:  Det er heldigvis ikke dagligkost å se innledningslinjer som den vi møter her; På en vindstille dag i juli stiger røyken rett opp.’ Beboerne på øya har øyensynlig tent et bål for å hjelpe den eller de av ungene som nå går på framhldskulen og får heimeoppgaver i naturtag: Tenn et bål på  en vindstille dag i juli. Observer. S kriv rapport som leveres inn til klassestyrer Knøttleif Fleinsleik ved skolestart i august.  Dvask åpning gir dvaske naturfagsoppgaver.

Når jeg blir såpass flåsete er det på tide å stoppe, konklusjonen er uansett at 'De usynlige' ikke innfrir de forventninger jeg har til en tekst av deneforfatteren.

t

Siste innlegg

Da vil  jeg takke for meg i den litterære bloggosfæren. Det har vært kjekt, men sykdom stikker av med for mye krefter, og jeg vil nå heller skrive noe i forbindelse/ut fra min situasjon, i den grad jeg makter å skrive  noe i det hele tatt. Takker samtidig alle som har sluppet meg inn i den litterære samtalen, og håper jeg ikke har klort noen altfor brutalt; ørnen tek ikkje unga, men hauken kan vere fæl han og!

PS: Er det noen norm for hvor lenge en lar en avsluttet logg ligge på nettet?

Fox: Desperate Characters

Forfatter: Paula Fox
Roman, Opprinnelig utgitt 1970,
denne utgaven 1999.
156 s.





Privat lån.








Forfatteren er amerikaner og går i sitt nitttiførste år. Hennes mest kjente bok er denne romanen, som er oversatt til norsk og forøvrig også filmet. I et nyskrevet forord til denne utgaven, skriver Jonathan Franzen bl. a. følgende: 'The first time I read Desperate Characters, in 1991, I fell in love with it. It seemed to me obviously superior to any novel by Fox's contemporaries John Updike, Philip Roth and Saul Bellow.' Store ord, og - etter nylig å ha lest Updike selv - slett ikke noe jeg vil underskrive på, men Franzen har vel en smule mer autoritet enn jeg har på dette feltet.

Bokens sentrale karakterer er Sophie og Otto Bentwood. Vi møter dem i New York, nærmere bestemt Brooklyn, på 60-tallet. De bor luksuriøst, men en halvtam katt streifer rundt og biter Sophie kraftig i hånden. Først blåser hun det vekk, men ganske raskt kommer en øm hevelse, og med den stiger også bekymringene,`kan det være rabies f.eks?  Det er sommer og helg, en lege viser seg å være vanskelig å få fatt på - og de beveger seg rundt i byen på en for dem uvant måte. De kommer i kontakt med mange personer fra helt andre forhold enn sine egne, og de synes å måtte justere sitt bilde av nasjonen USA:

En fint fortalt historie som likefullt ikke klarte å berøre meg i særlig grad

Drømmen om 60-tallet: The Stooges

Synes du du har sett fyren i front før? Joda, det er Iggy Pop, riktignok i en så ung utgave at han ikke hadde begynt å kalle seg det enda, her er han Iggy Stooge, frontfigur og sanger i dette bandet som var med på å legge forholdene til rette for punken. Dette krever nabovarsel og full guffe! Høydepunkt: I wanna be your dog!!

Høyer: Under verden

Ida Hergazi Høyer,
Under verden,
Tiden 2012,
Roman, 186 sider.











Denne fanget jeg opp en sterk anbefaling av et sted i fjor, skrev forfatternavn og tittel på en lapp og hadde glemt det hele inntil lappen dukket opp i en ryddeøkt nylig - så kom det da noe ut av det også, ja, ryddingen altså..

På biblioteket stod boken stram og strunk og ventet på meg i hyllen, den så ikke ut til å ha vært åpnet tidligere, men den bør absolutt bli åpnet mer; dette er en fengslende bok som du  ikke vil føle at du har lest før.

Jeg-fortelleren introduserer seg selv slik: 'Jeg holder til i Aurskog og Høland, den kommunen i Akershus med flest vann og størst jorder. Folk kommer hit for å fiske og spille golf. Eller de kommer ikke i det hele tatt. Jeg jobber i kommunens største klesbutikk. I alle fall virker det sånn. Landets minste Cubus.'

Hun får tak i et rottebefengt skur av et hus, men trives så godt at det er et problem å få besøk av gamle kjente som ikke vil forstå valgene hennes, Hun går etterhvert helt opp i naturen, hun møter monster/troll og en gjedde snapper en finger av henne, og det er slik det skal være!

Det passer henne bra, ja, svært godt, at det er få folk og mye skau, hun er nemlig trett av det urbane sosiale samværet og søker stillhet og ro, dvs hun vil vel 'prøve å finne seg sjæl, 'som så mange strever med i sen ungdomstid:
                                                       'La det være sagt: om det fantes noe sånt som en konsis form, én eneste konstituerende formel, ett eneste omriss som ikke lot seg skifte ut, da ville det ha vært det aller siste jeg hadde etterspurt. Om den finnes , formen, da ville jeg gjøre alt jeg kan for å overse den. For det er  tydelig, helt uomformelig klart, at alt som er tydelig ikke bare er dødelig kjedelig, men også fullstendig irrelevant. Da vil jeg heller være dette: min egen selvmotsigelse av bare uholdbare holdninger.'

Det hele beveger seg mot en grunnleggende sivilisasjonskritikk:
'Vi selger og kjøper. Vi dreper og eter. Vi drar hverandre opp i  manualer, og ned, den finnes, den samme fremtidsdrømmen. Og så holder vi husene rene. Og så skitner vi til. Herre min hatt som vi styrer på...

Gjengitt slik kan utvilsomt dette framstå som nok en traurig dystopi, men takket være en fantasifull og opplagt fortellerstemme, inkludert ikke så lite humor, er det en ganske artig (!) bok. Jeg så forleden at forfatteren også er ute med roman nr. 2, kalt Ut. Kanskje de har fått den inn på biblioteket neste gang jeg går dit.

Suter: Small World

Roman, original utgitt 1997
i Sveits,
oversatt til norsk av Kari Bolstad
og utgitt av Ganesa forlag 2008.
333 sider.













Dette er en av de mange romanene fra vår tid som er en fryd å lese pga forfatterens stilsikre språk, og oversetterens godt utførte arbeid, men hvor en samtidig har problemer med å gi et enkelt referat fordi det nesten ikke skjer noe,skjønt det er da nok av dramatikk her også, men da mer som et bakgrunnsteppe skilt i tid (tidligere mord kommer for en dag) eller rom ..

Den historien vi blir fortalt er knyttet til en velstående sveitsisk familie, der noen ved tidligere anledninger har oppfattet seg litt nærmere Gud enn hvermannsen. Samtidig er det  selvsagt dypt ironisk at det er en person med Alzheimer som får de gamle likene til å flyte opp igjen som udetonerte miner.

Mens jeg leste denne boken kom jeg til å tenke på hvor lite jeg egentlig vet om Sveits, og hvor mye vi antakelig kunne lære av dem (hverandre?) Ja , jeg tenker på at Sveits og Norge i dag er i en enestående økonomisk posisjon i forhold til omtrent alle andre land. (Jeg tenkte først å skrive 'alle andre land i Europa', men kom på at det er vel en helt unødvendig presisering!) Våre land er som glitrende oaser i en steinørken, forskjellen må være at Sveits har vært i en slik posisjon, ja, hvor lenge - igjen vet jeg for lite, i det hele tatt vet jeg alt for lite om økonomi til å ha noe som helst grunnlag for de betraktninger jeg allerede har gjort, men innbiller meg likefullt å ha et poeng - iallfall til noen setter meg på plass!

Det jeg vet nok om til å uttale meg med en viss autoritet, er tekstkomposisjon, og den er førsteklasses her. Som du skjønner er dette en bok du trygt kan lese om du vil ha litt mer hjernetrim enn den gjennomsnittlige underholdningsromanen gir.